Teppefall er en nåtidsserie der vi følger Andrea Verner, som flytter fra Nord-Norge ned til Oslo for å begynne på Teaterhøyskolen. Dette har vært en stor drøm for henne, og nå skal hun endelig få realisert den. Opplevelsene står i kø for henne i hovedstaden, og ikke minst blir hun forelsket i den kjekke politimannen Thorbjørn. Livet ser ut til å smile mot henne, men det viser seg snart at alt ikke er like ukomplisert og trygt som det ser ut som...

Jeg har prøvd meg på noen få nåtidsserier tidligere, men jeg har enten kuttet dem ut eller sittet igjen med inntrykket av at de har vært greie, men ikke noe som har engasjert meg i høy grad eller vært like spennende som serier med handling flere hundre år tilbake i tid. Det samme kan ikke sies om Teppefall. For en gangs skyld har jeg opplevd at en slik serie kan fenge meg like mye som andre serier. Velskrevne bøker med stadig ny handling, overraskelser, karakterer på godt og vondt, aktuelle tema (naturlig nok), gode beskrivelser av følelser og hendelser, og ikke minst spenning, hemmeligheter fra fortiden og uforutsigbarhet. Man kan aldri føle seg for sikker på hva som vil skje, eller hvordan ting vil utvikle seg. Og det er ikke vanskelig å bli glad i Andrea, og bry seg om henne etter hvert som livet hennes går opp og ned i bølgedaler. Leselysten er der selv om bøkene ikke lokker med magi, skjulte evner eller mystikk og overtro, slikt som jeg setter pris på og lett blir bergtatt av i andre bøker og serier.
Det er synd at serien ikke blir lengre enn 14 bøker, men jeg ser i alle fall veldig frem til å lese de 3 som fortsatt ikke er utgitt. Og det er vel lov å håpe på at det kanskje kan komme flere serier etter denne, fra enten Kamilla Mathisen og Gro Graven kommer til å skrive flere serier sammen igjen - eller kanskje hver for seg...? ;)

Dette er 2 av bøkene jeg håper at jeg får lest ferdig i helga:



Den nyeste i Krusesagaen har jeg hatt liggende i noen dager, men nå føler jeg at den står i bokhylla og roper på meg. Og jeg er jo ganske spent på hvordan det vil gå videre med Elisabeth, spesielt med tanke på utviklingen i forrige bok.
Flammedansboka kom i postkassen min i dag, perfekt nå som det er helg.

Jeg prøver å lese jevnt og trutt ellers i uken også, mellom forelesningene og andre hobbyer som jeg holder på med. Likevel er det nok i helgene jeg får mest tid til å virkelig kose meg med bøkene, for da har jeg stort sett aldri noen spesielle planer, men kan være hjemme og slappe av. Da lager jeg meg en god kopp te med honning, legger meg langflat på sofaen og er tapt i bøkenes verden et par timer. Herlig. Og det er aldri problemer med å finne lesestoff, her er hyllene fulle, og det kommer stadig nye seriebøker ned i postkassen.

Leser du mye i helgene, og hva har du evt. planlagt å lese denne helgen?

Et lite spørsmål som jeg har tenkt litt på i det siste, er hvor lang en serie kan/bør være? Hva synes dere andre her inne? Faller dere av om det blir over f.eks. 40 bøker, eller leser dere helt til siste slutt - uansett?

Den lengste serien i Norge er vel Kystfolket av Kjellaug Steinslett som ble avsluttet etter 55 bøker, fulgt av Amerika! av Rune Angell-Johansen på 52 bøker og Sagaen om Isfolket av Margit Sandemo på 47 bøker, om jeg husker riktig. Den serien som fortsatt utgis og er lengst i dag er vel kanskje Storgårdsfolk av Eva J. Stensrud, med 41 bøker? Uansett så er det vel sjeldent at seriene blir så lange og utgis over så mange år som disse som nå er nevnt. Men henger man med som leser fortsatt etter så lang tid?

Jeg husker ikke hvem som uttalte dette i farten, men det har i alle fall blitt sagt fra forlagshold at "trenden" fremover kommer til å være kortere serier.
For meg så er det bare et pluss om seriene er lange, så lenge de fortsatt er gode. Da har det ikke noe å si om serien er på 20 bøker eller 50 for den saks skyld, om forfatteren greier å skrive gode, underholdende og spennende bøker, slik at det ikke blir gjentagelser og kjedelig handling og mye "fyllstoff", men at hun - eller han - fortsatt har masse fantasi og idéer. Men jeg vet også av dem som synes det blir "nok" etter en del bøker og gjerne vil ha en ordentlig avslutning, selv om serien har falt i smak hos dem. Smaken er vel som baken når det kommer til akkurat dette, også!

Hvor lang bør en serie være synes du? Hva blir for langt (eller kan de bli for lange, egentlig)? Er det noe i utsagnet om at man bør gi seg på topp noen ganger? Eller sluker du alle bøkene som kommer og håper at serien(e) "aldri" vil ta slutt?

Mange av vennene mine og andre bekjente som leser bokserier anbefalte meg å lese Ulveøyne, lenge før jeg selv begynte på serien. Den ble først utsatt fordi jeg ikke hadde alle bøkene komplett (jeg samlet på 1. utgaven), og så ble den utsatt fordi jeg hadde andre bøker å lese som jeg syntes jeg måtte bli ferdige med før jeg begynte på en hel serie. Derfor tok det noen måneder fra jeg endelig hadde alle bøkene, til jeg endelig tok fatt på bok 1.
...Og aldri har jeg vel angret så mye som jeg gjør nå i ettertid, på at jeg ikke begynte lesingen med en gang! Ulveøyne har vært en helt utrolig fin serie. Jeg er veldig glad i å lese om vikingetiden, om treller og storfolk, reiser til vesterled, guder og skikker og alt mulig, så alt lå jo til rette for at jeg ikke skulle bli skuffet. Og det ble jeg heller ikke, tvert om!

Ulveøyne handler om trellkvinnen Brenni og hennes datter Ulva, som blir født med grå ulveøyne. Gjennom serien følger vi hovedsaklig Ulva og livet hennes som trell, noe som slett ikke var noen dans på roser på den tiden. Samtidig skrives også andre, spennende karakterer inn, og det er også et stort innslag av overnaturlighet i serien.
Det jeg liker spesielt godt med Ulveøyne er den uforutsigbare handlingen. Det er sjeldent jeg tar så mye feil i mine antagelser og gjettinger om hva som vil skje videre, som jeg har gjort i denne serien. Men jeg liker overraskelsene og jeg liker å ikke vite hva jeg har i vente bestandig. Samtidig er jeg også glad for at vi får lese om mange forskjellige steder og miljøer i løpet av bøkene, handlingen er variert og veldig dramatisk, og det er utrolig få dødpunkter. Språket er også godt, og jeg liker at flere ord bevisst er skrevet litt "gammeldagse", for å passe inn tidsmessig.
En annen ting jeg merket meg mens jeg leste, var at det knapt nok finnes en eneste hemmelighet eller gåte som skal løses. Det er jo et veldig mye brukt virkemidler i andre serier for å få lesere hektet eller pirre nysgjerrighet og skape spenning, men det finnes nesten ikke her i Ulveøyne (med unntak av en liten ting fra starten av). Spenningen og nysgjerrigheten skapes ved andre ting, som stadige dramatiske ting i Ulva og de andres liv, og også de overnaturlige elementene. Det var i alle fall noe som falt i smak hos meg.

Ulveøyen var en såpass god leseopplevelse at jeg nå har den som en favoritt, og jeg kommer garantert til å lese serien igjen ved flere anledninger også. Anbefales varmt videre!

Livsarven er en serie jeg har hatt mye glede av, fra første bok ble utgitt sommeren 2006. I skrivende stund har det kommet ut 17 bøker. Serien handler om Abelone, søsteren Ellen og søskenbarnet deres Blanche. Første bok starter midt i en dramatisk fødsel en kald vinterdag i 1881, der Abelone må være fødselshjelper for moren og også være husfrue på gården i den hektiske førjulstiden. Men fødselen er ikke den eneste dramatiske hendelsen som kommer til å ramme familien...

Jeg er veldig glad i bonderomantikk og gårdsserier, det innrømmer jeg gladelig. Og den interessen vet jeg at jeg deler med mange flere også. Tidligere så har jeg nevnt Storgårdsfolk som en av mine seriefavoritter, og Livsarven er nok et eksempel på en utrolig god serien innen denne "genren". Den står støtt på egne bein og skiller seg ut, den har et veldig spennende persongalleri med karakterer som man lett blir glad i og som man tror på, og handlingen er utrolig godt komponert. Gjennom hele serien, men spesielt i de siste bøkene jeg har lest, så avløser de spennende konfliktene hverandre på en naturlig måte, handlingen er uforutsigbar og med flere overraskelser, og det er alltid noe der som pirrer nysgjerrigheten slik at man bare må lese videre. Siden man veksler mellom å følge Abelone, Ellen og Blanche, som alle tre er ganske forskjellige og har forskjellig ståsted i livet, så sikres det også at det ikke blir repetering og mye likt, men variasjon i handlingen. Det er også variert med tanke på de forskjellige konfliktene, her er det både sorg og glede, lykke og ulykke, hat, kjærlighet, dramatikk, hverdagsliv, håp og drømmer i en veldig fin blanding. Ingen slipper unna med bare gode opplevelser, alle får sitt på forskjellige måter. Noe som gjør det hele realistisk og troverdig også.

På grunn av alt dette blir jeg også veldig engasjert som leser, og jeg gleder meg alltid til hver nye Livsarven-bok som kommer i posten. Det er helt klart et høydepunkt i hverdagen, og hver gang en bok er ferdiglest sitter jeg igjen som en veldig fornøyd leser.
Anbefales varmt videre!

Tone

Jeg er veldig glad i alle årstidene, men spesielt glad er jeg når høsten kommer. Ikke bare fordi jeg er glad i de sprakende høstfargene og synes det er en fin årstid visuelt sett, men også fordi det er så utrolig deilig å kunne krype sammen i godstolen inne en dag eller kveld det høljregner, stormer og er stummende mørkt ute, når man har null lyst til å være utendørs og man heller kan kose seg inne med et pledd rundt seg, med noen tente telys og en varm kopp te eller kakao sammen med en god bok, og bare forsvinne inn i den noen timer. Nå er det vel strengt talt ikke høst lengre men heller vinter og ganske snart jul, men det er jo fortsatt ikke noe i veien for å kose seg innendørs da heller! Sesongen er lang, hehe.

Den neste boka som blir med meg opp i godstolen og som skal leses sammen med en kopp sitronte her i huset er Flammedans 15 - Vinterbarn av Jane Mysen. Tittelen passer forsåvidt godt, for nå er det skikkelig vinter her i Trondheim, med masse snø og 8 minusgrader i skrivende stund.
Flammedans er en serie jeg har blitt mer og mer glad i etter hvert som jeg har lest bøkene, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke blir skuffet over denne boka heller.

God lesing til alle andre leseglade!

Serien I krig og kjærlighet er ikke så gammel enda og utgis fortsatt, men den har likevel rukket å bli en av yndlingsseriene mine for tiden.

Serien handler om ungjenta Kristin og hvordan hun opplever krigsårene i Norge, etter 9. april 1940. Tyskernes okkupasjon av Norge gjør at de etterhvert blir en stor del av dagliglivet for folk i Trysil, og flere får snudd livene sine opp-ned. Selv ser ikke Kristin med blide øyne på dette og håper på et fritt Norge igjen, men det blir også vanskeligheter og konflikter siden hun er forelsket i Jan Bjørnstad. Familien hans er nemlig tyskervennlige, og er ikke imot de nye forandringene...

Forfatteren skriver utrolig bra, jeg liker skrivestilen hennes og handlingen er variert med stadig små og store konflikter som driver den fint videre. Det er aldri kjedelig å lese, enten det nå er om hverdagslivet som blir brutalt forandret eller mer personlige intriger. Dessuten lærer jeg stadig nye ting når jeg leser og jeg syns det er en veldig spennende tid å lese om! Researchen er også god etter det jeg kan se (og etter det lille jeg vet om krigen fra før) og bøkene virker troverdige når det gjelder historiske fakta og beskrivelser.
I skrivende stund er det utgitt 12 bøker, og serien har blitt bare bedre og bedre etter min mening. Jeg håper på mange bøker enda!

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om mine yndlingsserier, og begynner med serien Storgårdsfolk av Eva J. Stensrud, som jeg har fulgt trofast siden starten.

Storgårdsfolk er en bokserie som jeg er veldig glad i siden første bok kom i 2001. Storgårdsfolk har en hovedperson som jeg liker og føler med, bøker som det hele tiden skjer noe i og en forfatter som har en utømmelig fantasi virker det som! Personbeskrivelsene er utrolig gode og troverdige, bøkene engasjerer meg og handlingen blir sjeldent forutsigbar. Jeg har vel faktisk ikke noe negativt å si om denne serien.. Det eneste jeg kan komme på i farten var én spesiell hendelse som jeg synes ble trukket ut alt for lenge, før det skjedde noe. Men jeg skal ikke røpe noe for dem som ikke har lest serien før, jeg vil bare anbefale den på det sterkeste. Jeg tror ikke de som prøver vil bli skuffet!

I bok 30 gjør forfatteren et grep som er veldig vellykket - hun lar neste generasjon på gårdene ta over. Dette gjør at vi får nye hovedpersoner, nye intriger, nye forelskelser og konflikter å følge - samtidig som vi også får lese om de kjære, "gamle" personene vi har fulgt i mange bøker allerede. Dette sikrer at det ikke blir drøvtygging på mye av det samme, siden det skaper nye situasjoner og nye personer å bli glad i (eller å gremme seg over for den del!). Dette er etter min mening en serie som ikke har tapt seg, selv etter snart 40 bøker, fordi forfatteren enda ikke har gått tom for ideer og innhold. Det verste jeg vet er serier som trekker ut i det uendelige, og som ikke har annet enn tynn handling og fyllstoff igjen til slutt. Men dette er altså ikke noe man trenger å frykte i Storgårdsfolk med det første, ser det ut som.

Og... man skal ikke dømme bøker på grunn av utseende, men flere av forsidene på Storgårdsfolk er utrolig vakre og forseggjorte, noe som ikke akkurat minker på leselysten

Tone

Kjært barn har mange navn sies det, og seriebøkene har jo fått flere andre navn opp i gjennom årene de også. "Husmorporno", "kiosklitteratur" og så videre, selv om det langt fra bare er husmødre som leser bøkene og de heller ikke selges kun i kiosker/dagligvarebutikker lenger. I Oslo sentrum startet Norli tidligere i år en egen bokhandel med serielitteratur der kundene kan finne alle seriene komplett, ikke bare de sit utgitte bøkene i hver serie.
Mange rynker nok fortsatt på nesa over underholdningslitteraturen og ser på bøkene som dårligere og mindreverdige i forhold til annen litteratur, men kanskje er vi på vei til å få hevet statusen litt? Krimsjangeren har jo blitt stueren i løpet av de siste ti årene, vil det samme skje med underholdningslitteraturen etter hvert?

Det er jo flere virkelig gode serier og serieforfattere på dagens marked, som kan dette med å fortelle en flott og spennende historie og skrive godt. Som har det lille ekstra som skiller bøkene deres fra andre serierbøker - for det er jo ikke gull alt som glimrer i seriebøkenes verden heller, kvaliteten varierer jo fra serie til serie. Alt er ikke like bra, men alt er ikke dårlig heller, slik som enkelte gjerne påstår når det blir snakk om slik "husmorporno". Og ikke minst arrogant føyer til: at leserne av serielitteratur har en dårligere og mindre ekte leseglede enn de som leser mer intellektuelle og "seriøse" bøker. Likevel er vi en halv million lesere som har denne gleden...

For en stund siden kom det et forslag om at underholdningslitteraturen burde være en egen kategori under Brageprisen, og at Margit Sandemo burde få Brages ærespris. En spennende tanke, men det skal nok mye til før det skjer. Men vi er vel mange som er enige om at det hadde vært fullt fortjent, for det er vel få som har spredd slik leseglede i over 20 år som nettopp Margit Sandemo har gjort. Og ikke minst er det flere av dagens forfattere som også hadde fortjent en utmerkelse for det arbeidet de gjør med å skrive de gode seriene som vi trofast leser og er så glade i. Tross alt er det hardt arbeid dette også, selv om resultatet ikke alltid blir tatt like seriøst av media og anmelderne. Seriebøkene får jo aldri høyere karakter enn 3 eller 4 når de blir anmeldt av avisene.

Synes du serielitteraturen er mindreverdig i forhold til annen litteratur? Går skillet virkelig der mellom god og dårlig litteratur? Er det ikke lesegleden som skal telle, enten man leser en bok av Ingulstad eller Hamsun?

 - Tone

 

Jeg har lest en del serier nå frem til dags dato, og jeg tenkte jeg skulle skrive opp noen punkter over hva jeg mener kjennetegner en god seriebok/serie. Kanskje litt vanskelig å svare på siden vi alle er forskjellige og liker forskjellige ting, så dette blir jo bare mine meninger. Men først noen spørsmål til dere andre som leser slike serier, som det hadde vært morsomt å få noen kommentarer på.

1.  Hva er viktigst for deg når det gjelder f.eks. hovedperson? Må hun være blendende vakker, eller kan hun ha noen lyter? Må hun alltid handle godt og f.eks. hjelpe de svake i samfunnet? Er det bra eller dårlig om hun har noen negative trekk/sider, eller gjør det henne mer troverdig? Er det nødvendig at du kjenner igjen noe av deg selv i hovedpersonen eller kan du lese om noen som ikke ligner deg i det hele tatt og likevel leve deg inn i den personens tanker/følelser/situasjon? Kan en hovedperson dø i serien, følger du isåfall med videre?
   
   
2. Hva med miljøet? Er det plusspoeng om det er handling fra det området du bor nå eller der du har vokst opp o.l? Er det viktig hvilken tidsepoke serien foregår i, er du mer glad i moderne serier fra ca. 1900 og oppover eller fenger f.eks. vikingtiden like mye?
   
   
3. Hva med innhold? Må det være med gåter og hemmeligheter i bøkene for å fange din interesse, eller går det greit om det "bare" er om forelskelser, dagliglivet, fødsel og død osv. Synes du det er greit og spennende med overnaturlige ting, om personene i serien har mystiske evner, eller blir det for drøyt og utenkelig for din del? Hva er det som fenger deg mest? Hva må til for å få deg på kroken etter å ha lest første bok? En skikkelig "cliff-hanger"?

For meg er det viktig at hovedpersonen er troverdig. Hun må gjerne ha en feil eller to, slik at hun ikke er helt perfekt. Jeg har lest noen serier der hovedpersonen har vært så snill, god, vakker, vennlig og helt uten feil at det til slutt faktisk ble irriterende å lese om hvor god hun var. Jeg vil at de jeg leser om skal være mennesker - på godt og vondt - slik som oss, selv om de såklart kan ha en overvekt av gode egenskaper. Man skal jo like den man leser om også, i alle fall om hun er hovedperson. Og har hun trekk som jeg kan identifisere meg med er det også morsomt, selv om jeg gjerne leser om noen som er totalt forskjellig fra meg også. Så lenge handlingen og det rundt også fenger!

Når det gjelder miljøet så har ikke det så stor betydning for meg. Så lenge boka ellers er godt skrevet så kan handlingen like gjerne foregå i vikingetiden som i nåtiden, bonderomantikk på 1800-tallet eller i mellomkrigstidens Europa på 30-tallet. Såklart har jeg noen favorittepoker og -miljø som jeg mer enn gjerne leser om, men alt i alt er det ikke det som avgjør om jeg følger serien videre eller ikke.

Jeg liker at hovedpersonen har en skikkelig utfordring eller to som hun må igjennom. At veien til suksess/lykke/kjærlighet er lang (uten å bli for langvarig) og at alt ikke går på skinner. Samtidig skal det være en viss grense for hva en person kan oppleve i løpet av et liv også synes jeg, litt balanse må det være, selv om heltinnene i seriebøkene ofte har et mer dramatisk og spennende liv enn oss lesere. Og så vil jeg gjerne at det skal være med rolige partier også, daglige hendelser og sånne ting i mellom de store spenningstoppene.
Overnaturlige elementer har jeg heller ikke noe imot å lese om, så lenge det ikke blir for overdrevet og ellers passer inn med serien. En stor gåte eller en hemmelighet fra fortiden som må løses eller avdekkes fanger også fort interessen min, om det er spennende nok og at jeg får følelsen av at dette bare må jeg vite! Og så er det kjærligheten da... En god kjærlighetshistorie bør jo ligge i bunnen, og de trenger jo ikke å få hverandre med en gang...

Er ellers språket godt, har forfatteren mye fantasi og greier å skape personer og et miljø som er levende for oss lesere med en varierende og god handling, så er sjansene ganske store for at jeg blir hektet og følger med videre på serien!

- Tone

Velkommen til bloggen min, Tones bokhjørne. Jeg tenkte jeg skulle starte med en kort presentasjon av meg og hva denne bloggen kommer til å inneholde.

Jeg er en 22 år gammel jente som for tiden bor i Trondheim. Her studerer jeg allmenn litteraturvitenskap årsstudium ved NTNU, et ganske spennende men også krevende studie. Noen kjenner meg kanskje allerede fra Tones bokside, og det er vel ikke akkurat så veldig overraskende at min største hobby er å lese. Jeg liker mye forskjellig og jeg har mye variert lesestoff stående i bokhyllene mine. Likevel er det er nok seriebøker det går mest i her hjemme og det er også slike serier jeg kommer til å skrive om i denne bloggen.

Når det gjelder akkurat hva bloggen kommer til å inneholde så er jeg faktisk ikke helt sikker selv enda, dette er jo helt nytt for meg også. Men jeg skal prøve å komme med spennende og interessante innlegg regelmessig som kanskje også kan få igang en diskusjon eller to. Vi får se hva som skjer!

Mvh Tone

.....................................................................................................................................................................................